Entre Les Murs - Klassen

1. Hva syns du om den norske tittelen på filmen i forhold til den franske originaltittelen?
   Den franske tittelen er ”Bak murene”(?), den passer bedre, med tanke på at elever kanskje føler seg som i fengsel, eller mellom vegger .
   
   
2. Hva slags inntrykk får du av det franske skolesystemet i filmen? Noen markante forskjeller eler likheter med norsk skole?
   Det virket som om skolesystemet bare sender problemene videre til en annen skole/lærer. Forskjellene er at de har en disiplinærkomité, elever kan bli igjen et år og klasserepresentantene er med på det møtet som avgjør om elevene går videre eller ikke.
   
   
3. Hvordan vil du beskrive lærerrollen?
   M. Marin virket som en lærer som prøvde å takle problemene i klassen selv og tok litt avstand fra det vanlige(å sende problemene videre). Han mente jo at situasjonen med Suleyman ikke var så ”big deal”, for å ungå utvisning osv.
   
   
4. Hva slags gruppe er klassen (hvor mange, etnisitet, alder med mer). Hvilke konsekvenser har det flerkulturelle for elevenes roller og forhold til hverandre og læreren?
   De var 20 elever i klassen, 13-15 års alderen. Klassen er veldig flerkulturell. Elevene diskuterer litt seg imellom om sine etniske bakgrunner, men de er samtidig samlet siden de aller er utlendinger. De oppstår litt problemer mellom læreren og eleven siden de har forskjellige verdier, syn og normer.
   
   
5. Velg deg to av følgende kommunikasjonssituasjon og analysér den ut fra dine kunnskaper om kommunikasjonsmodeller og bakgrunnslitteraturen kap. 8 (Hylland Eriksen)
   
   b) Møtet i disiplinærkomitéen (mor til Suleyman/Suleyman/lærer/rektor)
   Det er generelt støy i kommunikasjonen fordi moren ikke snakker fransk, derfor må Suleyman oversette og det kan hende at han ikke sier akuratt det hun sier. I tillegg så er ikke Suleyman så interresert i det som foregår.
   
   d) M. Marin kaller jentene for tisper, eller gjør han det?
   Han sender budskapet men siden det er ulike referanserammer så oppstår det støy. Jentene oppfatter ordet tisper som noe helt annet en han gjør.
   
   
6. Begrepet SKAM ble diskutert i klassen. En gutt ville ikke spise med moren til en kamerat, fordi det var skambelagt. A) Hvilke andre ting frambrakte følelser av skam blant ungdommene. B) Hva er skambelagt i det norske samfunnet i dag? Hvordan viser det seg i tilfelle?
   a) Wei skammet seg over klassen fordi de var så uhøfelige mot læreren osv.
   b) Det norske folket er fokusert på kropp, at man skal slanke seg og ha en fin kropp. Dette sier jo at mange skammer seg over kroppen sin.
   
   
7. ”Språk er makt” – kan du finne eksempler på situasjoner eller forhold som bekrefter dette utsagnet. (knytt dette til det du har lest om emnet)
   Læreren har litt makt over elevene siden han har et større vokabulær og kunskap en elevene, de blir på en måte latterliggjort
   

Bokanmeldelse: Kall det hva faen du vil.

Boka Kall det hva faen du vil, skrevet av Marjaneh Bakhtiari. Hun er en svensk-iransk forfatter, som skriver om kuturmøtet mellom den iranske kulturen og den svenske.

Boka handler om Bahar, som er en ung engasjert jente med iranske foreldre. Hun er bosatt sammen med familien sin, i Sverige. Gjennom boka får vi se Sverige med enn ung innvandrer jentes øyne.

Boka følger ingen spesiell handling, bortsett fra "episoder" som de ulike familiemedlemmene opplever i det nye landet. Vi får blandt være med Bahar hjem til den svenskekjæresten hennes, vi får møte moren til Bahar som prøver å lære seg svensk og vi får bli med på det første møtet mellom faren til Bahar og kjæresten Markus.

Vi får også være med på en konferansetime mellom Bahar, foreldrene hennes og læreren Max. Dette byr på problemer for både foreldrene (som snakker lite svensk) og for læreren Max (som har problemer med å forklare på svensk). Dette ender med total kulturkræsj.

Andre temaer som blir tatt opp er æresdrap, slørbruk, religion og hvordan er for innvandrerbarn å vokse opp i Sverige.

Min mening

Jeg syns boka var grusomt kjedelig og lite spennende. Siden boka består av bare småhistorier, og ikke en lengre fortelling, bygges det ikke opp til noen spenningskurver. Det er ingenting som driver handlingen frem og man får ikke lyst til å vite hvordan det går videre. Mange av disse småepisodene er også lite fengende, selvom de gir innsikt i hvordan er å vokse opp i ett land med annen kultur en sin egen. Jeg føler dette er en typisk "kulturmøtebok", som tar opp det samme som flere "kulturmøtebøker" tar opp, og derfor ikke skiller seg ut i mengden.

Et kulturmøte i India

Alt er annerledes i India. Eller, nesten alt i alle fall. Det er folk, biler og dyr overalt, uansett tid på døgnet. Det er ikke stille ett sekund, for du vil alltid høre summende lyder, uansett hvor du er. Hvordan skal 1 milliard mennesker holde kjeft samtidig? Mennesker som snakker, kuer som rauter og ikke minst den ustoppelige biltutingen som pågår konstant. Hvem i huleste lærte inderne å kjøre bil, sier nå jeg. De tuter for den miste lille ting, som når de skal kjøre forbi deg på veien, når det kommer dyr i veien, når de skal runde ett hjørne…hva som helst. Vel, skal du kjøre bil i India må du i alle fall lære tuting, det er sikkert og visst. Og når vi først er inne på dette med trafikkregler, eller skal vi si ikke-eksisterende trafikkregler, skulle man tro at man i India prøvde å slå rekord i ”hvor mange det er mulig å få med seg på en scooter”. Det er absolutt ikke uvanlig å se hele familier på en scooter. En mann, en kone, og deres tre små barn for eksempel. Og selvfølgelig har ingen av dem hørt om verken hjelm eller fartsgrense. Har man blitt kjørt forbi en stappa buss i Norge ett par ganger, begynner man å bli rimelig lei. Dette vil du aldri oppleve i India. Er den stappa? Ja vel, da får du sette deg oppå taket – null problem!

Døgnrytmen til de innfødte er også helt merkelig. Står du opp klokka ti i India, synes de du er helt merkverdig og rar. De kan komme inn til deg klokka sju om morgenen og si at klokka er mange, og at du ikke må ligge å dra deg hele dagen. Hele dagen? Klokka er jo sju, og jeg er på ferie! Allerede klokka fem om morgenen står de opp for å starte på dagens gjøremål, selv i ferier og helger. Akkurat det er noe jeg aldri kan bli vant til, om jeg så flytter ned dit. En annen ting er teen. Jeg lover deg, uansett hvor i India du drar, du kommer ikke utenom teen. Teen, som på indisk blir kalt Chai, består av bøffelmelk, indisk te, sukker og julekrydder. De drikker den bortimot fem til seks ganger daglig, mens de klager over hvor varmt det er den dagen. Ironisk? Ja. Det første de gjør på morgenen er ikke å spise frokost, nei for all del, de drikker te selvfølgelig! Jeg kunne fortalt mye om India, for jeg opplever noe nytt hvert eneste år. Det er det som er så gøy med å reise til ett annet sted, du vet aldri hva som venter deg. Nye skikker, levemønstre og kulturer krydrer reiseopplevelsen på en måte som gjør alle reiseopplevelser helt unike, og som er verdt å ta med seg videre i livet.