Bokanmeldelse: Kall det hva faen du vil.

Boka Kall det hva faen du vil, skrevet av Marjaneh Bakhtiari. Hun er en svensk-iransk forfatter, som skriver om kuturmøtet mellom den iranske kulturen og den svenske.

Boka handler om Bahar, som er en ung engasjert jente med iranske foreldre. Hun er bosatt sammen med familien sin, i Sverige. Gjennom boka får vi se Sverige med enn ung innvandrer jentes øyne.

Boka følger ingen spesiell handling, bortsett fra "episoder" som de ulike familiemedlemmene opplever i det nye landet. Vi får blandt være med Bahar hjem til den svenskekjæresten hennes, vi får møte moren til Bahar som prøver å lære seg svensk og vi får bli med på det første møtet mellom faren til Bahar og kjæresten Markus.

Vi får også være med på en konferansetime mellom Bahar, foreldrene hennes og læreren Max. Dette byr på problemer for både foreldrene (som snakker lite svensk) og for læreren Max (som har problemer med å forklare på svensk). Dette ender med total kulturkræsj.

Andre temaer som blir tatt opp er æresdrap, slørbruk, religion og hvordan er for innvandrerbarn å vokse opp i Sverige.

Min mening

Jeg syns boka var grusomt kjedelig og lite spennende. Siden boka består av bare småhistorier, og ikke en lengre fortelling, bygges det ikke opp til noen spenningskurver. Det er ingenting som driver handlingen frem og man får ikke lyst til å vite hvordan det går videre. Mange av disse småepisodene er også lite fengende, selvom de gir innsikt i hvordan er å vokse opp i ett land med annen kultur en sin egen. Jeg føler dette er en typisk "kulturmøtebok", som tar opp det samme som flere "kulturmøtebøker" tar opp, og derfor ikke skiller seg ut i mengden.

Et kulturmøte i India

Alt er annerledes i India. Eller, nesten alt i alle fall. Det er folk, biler og dyr overalt, uansett tid på døgnet. Det er ikke stille ett sekund, for du vil alltid høre summende lyder, uansett hvor du er. Hvordan skal 1 milliard mennesker holde kjeft samtidig? Mennesker som snakker, kuer som rauter og ikke minst den ustoppelige biltutingen som pågår konstant. Hvem i huleste lærte inderne å kjøre bil, sier nå jeg. De tuter for den miste lille ting, som når de skal kjøre forbi deg på veien, når det kommer dyr i veien, når de skal runde ett hjørne…hva som helst. Vel, skal du kjøre bil i India må du i alle fall lære tuting, det er sikkert og visst. Og når vi først er inne på dette med trafikkregler, eller skal vi si ikke-eksisterende trafikkregler, skulle man tro at man i India prøvde å slå rekord i ”hvor mange det er mulig å få med seg på en scooter”. Det er absolutt ikke uvanlig å se hele familier på en scooter. En mann, en kone, og deres tre små barn for eksempel. Og selvfølgelig har ingen av dem hørt om verken hjelm eller fartsgrense. Har man blitt kjørt forbi en stappa buss i Norge ett par ganger, begynner man å bli rimelig lei. Dette vil du aldri oppleve i India. Er den stappa? Ja vel, da får du sette deg oppå taket – null problem!

Døgnrytmen til de innfødte er også helt merkelig. Står du opp klokka ti i India, synes de du er helt merkverdig og rar. De kan komme inn til deg klokka sju om morgenen og si at klokka er mange, og at du ikke må ligge å dra deg hele dagen. Hele dagen? Klokka er jo sju, og jeg er på ferie! Allerede klokka fem om morgenen står de opp for å starte på dagens gjøremål, selv i ferier og helger. Akkurat det er noe jeg aldri kan bli vant til, om jeg så flytter ned dit. En annen ting er teen. Jeg lover deg, uansett hvor i India du drar, du kommer ikke utenom teen. Teen, som på indisk blir kalt Chai, består av bøffelmelk, indisk te, sukker og julekrydder. De drikker den bortimot fem til seks ganger daglig, mens de klager over hvor varmt det er den dagen. Ironisk? Ja. Det første de gjør på morgenen er ikke å spise frokost, nei for all del, de drikker te selvfølgelig! Jeg kunne fortalt mye om India, for jeg opplever noe nytt hvert eneste år. Det er det som er så gøy med å reise til ett annet sted, du vet aldri hva som venter deg. Nye skikker, levemønstre og kulturer krydrer reiseopplevelsen på en måte som gjør alle reiseopplevelser helt unike, og som er verdt å ta med seg videre i livet.